Landskap
Reise langs atlanterhavskysten
Gjennom flate enger, over heier og langs vide daler. Forbi endelause kvite og gule strender. Til ville klipper og bratte stup, som ender rett i havet. Der høge hekkar langs landevegen, beskytta deg for vinden. Til slutt ei utsikt over endelaust hav med brusande bølgje. Lukta av det salte Atlanterhavet i den kjølege morgonlufta. Susen av bølgje der kvit skum ligg igjen i sanden, før neste bølgje vaskar det bort. Sjøfugl som kaster seg inn i det skumkvite bølger etter sin mat. I dag er det nattas storm, som har tatt med seg algar og anna næring til stranda. Store flokkar av vadefugl vassar i matfatet.
Haust og brune lyngmyrer
Turen min går nordover langs Irlands sin vestkyst. Ruta er langs «Wild West Way», eller Wild Atlantic Way. Ein veg som svingar seg langs den Irske Atlanterhavskysten. No er det haust. Irr-grønt gras og lyngheier er blitt til eit mørk rustraudt belte. Bilturen går langs svingete veier. Gjennom Donegal og Malin Head i nord, til Galway og Dublin.
Magiske fotomotiver
Eit skiftande vær med skyar, tåke, lagar magi i dette landskapet. På folkemunne, skal ein få fire årstider i løpet av ein dag. Det kan stemme, her oppe i Donegal. Min plan var helst å fotografere ved soloppgang og i kveldsljoset. Hadde med telt og campingutstyr. Fann ofte mine fotoplassar yst ved havet. Ein fyr, klippar, strand eller også på fjellet. Fottur på Benbulben i Sligo og fjelltoppen Errigan i Donegal.
Downpatrick Head
På dagtid var det så å kjøre vidare til neste stad. Stoppe på eit utval av gode kaféar langs vegen. Få eit godt varmt måltid og ein sterk kopp kaffi. Her var det fram med pc. Viktig å redigering og lagre bilde.
Lyset over landskapet varierte. Det gav ofte ein mystiske og trolske natur. Dette fasinerte meg. Timeplanen sprakk. Eg skrota min nøye reiseplan. Uten «rush» til neste mål . Det var eit viktig val. Ta deg tid og konsentrer deg om fotografering og nyt naturen. Her møtte ein også på fleire fotografer . Dei var ute i same ærend. Utveksla tips og erfaringar og fotograferte litt saman.
Fuglereservat Inch Wildfowl Reserve
Fugletrekk langs atlanterhavskysten
No, seint på hausten var det midt i fugletrekk perioden. Ute langs kysten var det eit rikt fugleliv. Store flokkar lomvi, ringgås, storskarv, måse og tjeld. I eit røft og karrig landskap, var havet og sandstranda det store matfatet. Både havørn og kongeørn blei utrydda tidleg på 1900-tallet. No er havørna tilbake i Donegal og Irland. Dette ved hjelp frå Norge. Utplassering av havørn ungar frå Norge, har klart og bygge opp ei ny stamme. Observerte havørna fleire plassar. Besøkte det store fuglereservatet «Inch Levels Wildfowl Reserve» . Reservatet ligg like ved byen Letterkenny. Eit vakkert vadeområde innerst i Donegal’s lengste fjorden, «Lough Swilly». Under fugletrekk er Inch ein fugle samleplass for frå tre kontingent. Eit eldorado for fugleobservasjon. Og eit eldorado for havørna.
Lomvi
Ein stor oppleving, var også besøket på Downpatrick Head. Her grunnla St. Patrick ei kyrkje, omkring år 400 e.k. Ein steinmur og ei støtte av St. Patrick, er der fortsatt. Nokre meter bak denne kyrkja og statuen ligg «Downpatrick Blow Hole». Dette er eit stort land-område som er kollapsa. Eit stort rektangel på ca 1000m2 er gravd ut, ca 50 meter, loddrett djupt. Havet kjem inn, og bølgene lagar ein kraftig bromme-lyd, langt der nede. Ute på pynten, ser du rett bort på klippen Dun Brist Sea Stack. Den reiser seg ca 50 meter opp av havet. Ein klippe som ein gong har bevega seg ut frå fastlandet. Her ser ein lag på lag, av forskjellige bergartar. Mellom anna granitt og kalk. Hundretals av lomvi, samla seg på smale hyller, på dei 50-60 meter stupbratte klipper. Der dei sto oppreist med sine kvite bryst. Nesten som ein pingvin. Innimellom stupte dei ned i det skummande bølgehavet, etter mat.
Dunlough Valley
Før heimturen, stoppa eg i dalen «Dunlough Valley». Det var mørkt, regn og langt på natt, når eg kom inn der. Når dagslyset kom, opna det seg ein vakker grøn dal. Omkransa av mange fjell og i midten to vatn. Eit flott turområde i urørt natur. Det første eg såg, var ei stor minnestøtte frå den store hungersnød på 1840 – talet. Ei hendig som aldri vil bli gløymt blant det irske folk. «Dunlough Valley», var eit verdig farvel og avslutning på turen.